GUTTEBOK FRA BUKTVIK

Fra et medlem av historielaget har vi mottatt en interessant liten bok utgitt i 1941 på Tell Forlag med tittelen Detektivgjengen og mysteriet i Buktvik. Forfatteren er pseudonymet Jardar Jern.

Vi vet i skrivende stund ikke hvem som skjuler seg bak dette navnet. Da vi kontaktet vårt medlem direktør Fredrik Wilhelm With, mistenkte han umiddelbart høyesterettsadvokat Henrik Falck-Pedersen, som i hele mellomkrigstiden var en fast sommergjest her i Buktvik. "Mange gode nordmenn ble gjort arbeidsløse under krigen, så også Falck-Pedersen," forteller With. "Jeg mener å huske at også han grep til dikterpennen da tyskerne fratok ham retten til å praktisere som advokat."

Vi gjengir her direktørens mistanker, men holder selvsagt muligheten åpen for at andre av våre lesere vet nærmere beskjed om saken. Uansett har denne gutteboken noen fornøyelig skildringer av Buktvik i de glade tyveårene som vitner om en intim kjennskap til forholdene på stedet. Vi vil ved en senere anledning gjengi noen passasjer her.

KUNSTNERLIV I BUKTVIK

Buktvik Badehotell ble tidlig et yndet feriested for kunstnere og litterater. Dette var ikke minst takket være kunstnernes egen "bohemadvokat" Henrik Falch-Pedersen. Fach-Pedersen var fra tidlig tyvetall en fast gjest på Buktvik Badehotell, og trakk med seg sine kunstnervenner.

Blant disse faste gjestene var forfatteren Eilert Eek (1880 – 1959), kjent som skaperen av den gotiske kriminal­fortelling. Hans mest berømte roman Lukemborg hovemester (1931) ble påbegynt under et sommeropphold på Buktvik i 1929. (På veggen i det nyresutaurerte røkeværelset henger i dag noen ark fra Badehotellets regingsblokk hvor Eek har kladdet den berømte innledningen til romanen.)

En annen var den skandaleombruste maleren Karsten ”Ludde” Ludwigsen (1886 – 1982) som har skapt flere malerier med motiv hentet fra Buktvik, blant annet Badende sirener (1927) og Skjær i fullmåne (1929). Ludde Ludwigsen skal også ha donert flere tegninger til hotellet som i sin tid prydet veggen i spisesalen, men disse er senere gått tapt.

Forfatteren Eilert Eek (t.v.) og hans nære venn maleren Karsten "Ludde" Ludwigsen.

ROMANTIKK PÅ GLASSVERANDAEN

Historielaget har ved flere anledninger hatt glede av å invitere orkesteret Svarte Svingende til å underholde ved våre arrangementer. Dette orkesteret har, som mange vet, et nært forhold til Buktvik og Øhre, og har ved sine sanger udødliggjort ulike sider ved vår lokalhistorie. Vi er kanskje ikke like glade for alle, særlig "Kriminalromantik" har på en temmelig uærbødig måte tatt for seg mordet på Badehotellet i 1938 og - synes enkelte - bidratt til å rive opp gamle sår i lokalsamfunnet. Men Svarte Svingenede har tross alt også levert mange gode og stemningsskapende små portretter av Buktvik i gamle dager. Ikke minst teksten som vi her gjengir med orkesterets tillatelse:

PÅ GLASSVERANDAEN
Glassene klirrer, kelnerne svirrer.
Damask på hotellets bord.
Løse mansjetter, stemningen letter.
Mangt et bevinget ord.
Små passiarer, tente sigarer.
Fraktrater, mark og pund.
Slik var en aften på badehotellet
i gamle Buktviksund.

Og inn kommer Wilhelm With.
Han har tatt fri i kveld.
Forretningen klarer seg selv...
...sagt står hun der.
Gjemt bak et av parkens trær.
Med en drøm om:
Skjulte invitter. Stemningen smitter.
"Gi oss en pjolter til!"
Vovede blødmer, damene rødmer.
Wilhelm vet hva de vil.

Stemmer som kvitrer, sedlene knitrer
hos konsul og direktør.
Babben og Bitten, Wilhelm i midten.
Aftenens storsjarmør.
Blikkene sløres, kvinner forføres.
Dansen går munn mot munn.
Slik var en aften på glassverandaen
i gamle Buktviksund.

Men der, skjult bak parkens trær,
står hun alene i natt.
Står så forsmådd og forlatt...
...er og swingmusikk.
En glad glamorøs romantikk.
Og hun hører:
Husets orkester byr sine gjester
opp til en siste dans.
Elskov der inne, der ute en kvinne
som aldri kan bli hans.

JAZZPIONÉR SCHWARTZ I TYSKLAND 1929

Fra en av historielagets venner i Tyskland har vi fått tilsendt et bilde fra Berlin under depresjonstiden i 1929-30. Det viser mennesker som står i kø foran et pantelånerkontor. Vår venn ber oss legge merke til plakaten i bakgrunnen (detalj over). Som det tydelig fremkommer av plakaten, opptrådte Schwartz på dette tidspunktet på konsertlokalet "Wien". Dette er altså det første dokumentasjon på Schwartz' aktiviteter etter at han forlot Norge i 1929.

MORD PÅ BADEHOTELLET

I 1938 skjedde det et fryktelig mord på Buktvik Badehotell. En av hotellets faste sommergjester, direktør Henrik Anker Hoel, ble funnet skutt i hotellets båthus klokken ti på ni kvelden 20. juli. Til tross for en iherdig etterforskning ledet av lensmann Ingolf Thorkildsen assistert av etterforskere fra kriminalpolitiet i Oslo, klarte man aldri å finne morderen.

I forbindelse med restaureringsarbeidet kom Buktvik og Øhre Historielag over hotellets gamle gjestebok. Her viser vi siden med gjester som bodde på hotellet på det aktuelle tidspunktet. I tillegg vet vi at det, forruten hotellets eiere og personale, var flere av stedets prominente innbyggere og sommergjester tilstede på glassverandaen den fatale kvelden.

Vi har også funnet et avhør som ble foretatt før kriminalpolitiet fra Oslo ble satt på saken. Det er av Jens Tellef Jensen – "Tellef på skjæret", som han gjerne blir kalt i distriktet – som på denne tiden var hjelpegutt på hotellet om sommeren.

Til tross for at orkesteret Svarte Svingende har villet romantisert dette bestialske mordet i sangen "Kriminalromantikk", synes historielaget at en så mørk skygge som et uoppklart mord ikke bør hvile over vår solfylte idyll. Vi oppfordrer derfor våre lesere til selv å presentere sine teorier i håp om at mysteriet endelig blir løst.

DOMMEDAGSBASUNEN PÅ ØHRNES

En lokalhistorisk tildragelse som sjelden nevnes er den beryktede svermeriske vekkelsen som hjemsøkte Øhrnes fra 1914 til 1917. Det mest særegne - og for distiktet mest iørefallende - aspektet ved denne vekkelsen var den mekaniske dommedagsbasun som den selvoppnevnte profeten Aanon Tellefsen fikk bygget.

Vi gjengir her noen avsnitt fra Ole Svendsens bok Kristenliv i Øhre (1935) hvor dette formørkede kapittel i vår lokal-historie blir beskrevet.

"I 1914 oppstod den svermeriske vekkelse som skapte så megen åndelig uro og strid og som Øhrnes siden er blitt beryktet for. Den hadde sin begynnelse langfredag dette år. Om eftermiddagen hadde Aanon Tellefsen følt seg ualmindelig trett og gått tidlig tilsengs. Midt på natten ble han med ett vekket av en veldig røst som så "Dig skal gis å opprette himmelens rike på Jorden!" I henrykkelse fikk han se hvorledes han stod foran en veldig menneskemasse som strakte seg helt til horisonten. Over massen hørtes igjen en veldig røst si: "Se, Guds ende-tidsbasunm! Se gjenoppretteren Aanon Tellefsen!" Aanon ble straks løftet opp og svevet over menneskemassen, som nu stod kledd i hvite, skinnende kjortler. Derpå våknet han. Han stod straks opp og oppsøkte derpå sine venner Ansgar Vigestrand, Peder Viig og hans hustru Rebekka, for å berette om sitt syn. Og de fikk visshet om at dette var en kallelse fra Herren. Aanon og hans venner begynte straks å forkynne budskapet i hele Øhre prestegjeld, hvor mange iløpet av de neste år kom til tro på "gjenoppretteren" Aanon Tellefsen. Efter det første syn, kom åmden stadig over Aanon, og det profetiske budskap ble forkynt under møtene på bedehuset, som nu var preget av en svermerisk og usunn endetidsforventning med tungetale, rystelser, fall og "dans i ånden". [...]

For at endetidsbudskapet skulle nå ut, beordret Aanon konstruksjonen av en veldig dommedagsbasun. Ansgar Vigestrand, som var en av Øhrnes mest velholdne menn, finansierte foretagenet og et firma som vanligvis konstruerte patent-tåkelurer ("Hansaluren") besørget byggingen. Basunen bestod av fire 2 1/2 meter lange kobbertrakter, hvor en mektig lyd ble frembragt ved at luft ble presset med voldsom kraft gjennem traktene av tre store mekaniske blåsebelger. [...] Basunstøtene kunne høres over hele Buktvik og Indre Øhre, og fra sommeren 1916 kallet de hver lørdag aften og søndag morgen de troende til møte, før skarpe protester fra herredsstyre og sogneprest Meidell førte til at sjøfartsmyndighetene gjorde ende på uvesenet året efter."

JAZZ I BUKTVIK - plagiat avslørt!

Nye avsløringer kaster mørke skygger over sangeren Hans Koch-Hansens karrière. Etter å ha søkt i ulike jazz-databaser i Tyskland og Norge, er jeg blitt overbevist om at Hans Koch-Hansens storslager "Drøm", innspilt høsten 1938, er et simpelt plagiat av Abel Schwartz' "Traum" utgitt samme år i Tyskland. Den mest nærliggende forklaring er at Koch-Hansen hørte og kopierte melodien en gang i perioden 1938-39 da han oppholdt seg i Tyskland og arbeidet med å dubbe sangnumre i ulike UFA-filmer.

Informasjoner jeg har fått fra jazzeksperter i Tyskland tyder imidlertid på at Koch-Hansens tyveri også kan være av eldre dato. De opplyser at Schwartz' "Traum" var del av hans repertoar allerede i 1932 – i den perioden da han hadde fast engasjement ved nattklubben Metropol i Berlin. (Jeg har dermed klart å spore Schwartz etter at han forlot Norge høsten 1929.)

Det er med andre ord ikke umulig at Schwartz Swingorkester fremførte den allerede sommeren 1929 da de spilte på Buktvik Badehotell. Siden Koch-Hansen påviselig ikke har vært i Tyskland før 1938-39, men var gjest på badehotellet i 1929 (Historielaget har funnet gjesteboken for det aktuelle år), tyder alt på at han kopierte melodien den sommeren. Koch-Hansen kan skrevet den ned etter hukommelsen eller kanskje til og med i all hemmelighet "lånt" orkestermusikernes noter for å skrive den av.

JAZZ i BUKTVIK - en historikk

Også på musikkens område har Buktvik en interessant historie. En av Buktvik Badehotells store attraksjoner på tyve- og tredvetallet var de innleide musikerne som underholdt hele sommersesongen.

Blant de mange musikerne finnes det flere som senere gjorde seg nasjonalt og til og med internasjonalt bemerket. Sangeren Hans Koch-Hansen (1909 – 1940), som var umåtelig populær i siste halvdel av tredvetallet frem til sin tragiske død i 1940, hadde sin debut her i 1935.

Omstendighetene rundt Koch-Hansens død har forblitt uklare, men i radioteaterets Knut Gribb-episode Sfærenes musikk tillater forfatterne seg å spekulere. Her blir Koch-Hansen udødliggjort av Kåre Conradi, akkompagnert av Svarte Svingende.

Den tyske pianisten Abel Schwartz (1900 – ?) og hans swingorkester opptrådte faktisk også på badehotellet sommeren 1929 – flere år før han gjorde stor suksess i Tyskland som plateartist og orkester­leder. Schwartz blir i dag regnet som en av swingens fremste pionerer i Europa og den aller første på denne side av Atlanteren som brukte betegnelsen på sin musikk.

I Norge er det i moderne tid bandet Svarte Svingende som har tatt vare på arven etter Abel Schwartz og hans jazzorkester. Svarte Svingende har ved flere anledninger underholdt på Buktvik Badehotell etter at dette ble restaurert og i 2002 åpnet som Øhre-distriktets kulturhus.

Schwartz' Swingorkester med ekteparet Einertsen på trappen til hotellet, antagelig tatt sommeren 1929.

BUKTVIK BADEHOTELL - en historikk

Buktvik Badehotell ligger på veien mot det lille tettstedet Øhrnes, en kilometer syd for den idylliske og skjermede sørlandsperlen Buktviksund (avkjøring fra E18 to kilometer syd for Slengereid). Hotellet ble bygget i 1918 av jobbetidsmagnat Arnold Lammers (1885 – 1919). Da denne gikk konkurs i 1919, ble hotellet, som en del av konkursboet, overført til Christiania Forenede Sparekasse.

I 1922 fikk ekteparet Knut og Gerda Einertsen kjøpe hotellet på svært gunstige betingelser. Ikke minst skyltes det bankens direksjonsmedlem, direktør Henrik Anker Hoel, som var en god venn av ekteparet. Etter dette var direktør Hoel en kjær og fast gjest ved hotellet frem til sin tragiske død i 1938.

Under det flittige ekteparet Einertsens ledelse ble hotellet oppgradert. Antall rom ble utvidet og det ble innredet flere salonger. Det store parkanlegget ned mot stranden ble også opparbeidet, det ble anlagt tennisbaner, bygget båthus og en større brygge for å kunne ta imot seilere. Denne moderniseringen, tilpasset tidens nye ferieliv, gjorde at hotellets klientell gradvis ble mer ungdommelig – noe hotelleier Einertsen fulgte opp ved å arrangere både regattaer og tennis­turneringer i tillegg til faste dansekvelder – en tradisjon som også den senere eieren Adolf Rasch-Meyer fulgte opp.

Man kan derfor trygt slå fast at Buktvik Badehotells glassveranda snart ble hele Øhre-distriktets mest populære møtested i de lyse sommerkveldene. Og det gjaldt ikke bare hotellets egne gjester, men også prominenser fra det lokale samfunnsliv samt sommergjester med egen eiendom i området. Blant disse kan nevnes den stridbare redaktøren i Kystens Krav Joachim Egdeholm og hans nære venn industrigründer Ditlef Hvosfef Wisløf d.e., eier av det praktfulle sommerstedet Øhrepynten.

I 1936 valgte ekteparet Einertsen å selge hotellet, da de nå nærmet seg pensjons­alder. Den nye eier var forretningsmannen Adolf Rasch-Meyer fra Oslo, som hadde bygget seg opp en betydelig formue, blant annet som forhandler av bilmerket Dodge. Nok en gang gjennomgikk hotellet en modernisering i tråd med tidens ”funkis”-stil. I forbindelse med eierskiftet ble mye av det gamle inventar skiftet ut – sikkert til de gamle sommergjestenes sorg. Samtidig byttet hotellet navn til ”Buktvik Badestrandhotell”. Den nye eier ønsket antagelig å tiltrekke seg enda flere badeglade gjester, ved på denne måten å rette oppmerksomheten mot eiendommens sandstrand – en av de aller fineste på denne delen av sørlandskysten.

Krigen markerte et dystert brudd i Badehotellets solfylte historie. I 1941 ble hotellet rekvirert av okkupasjonsmyndighetene for å innkvartere offiserer fra kystfortene "Hastholm II" und "Vara" og mannskaper tilknyttet Flugmeldedienst in Süd-Norwegen. Først i 1947 kunne Rasch-Meyer gjenåpne etter en omfattende restaurering av skadene bygningen var påført under krigen.

Gjenoppbyggingsarbeidet var delvis finansiert av Øhre kommune, som på denne måten ønsket å vise sin anerkjennelse for hotellets bidrag til lokalsamfunnet.

Etter at Buktvik Badehotell ble nedlagt på slutten av 1970-årene, ble bygningen stående tom. I 1992 tok Buktvik og Øhre Historielag under ledelse av formann A. Gabriel Vigestrand initiativet til et prosjekt for å redde hotellet fra forfall. Etter mange år med lobbyvirksomhet overfor lokale myndigheter kunne restaureringarbeidet - til stor del finanisiert ved private gaver - settes igang i 1998. I 2002 kunne kultursenteret endelig åpne i en pietetsfullt restaurert hotelbygning, som i dag blant annet huser et galleri og utsalg for kunsthåndtverk, en kulturkafe og historielagets kontorer.